Ridderen

Vill, fri, ustoppelig, sterk, nysgjerrig, i dyp kontakt med vibrasjonene fra seg selv og de rundt, men sårbar bak et skuddsikkert, helt ugjennomtrengelig, skjold. Selv stiller hun få spørsmål om hvem hun er. Hun føler hvem hun er, men det er uten ord. Ord, som lett kan formes til de mest magiske tekster, kunst og fortellinger, kan likevel føles begrensende og fengslende. Skjoldet hun holder oppe er stort og tungt, men det er grodd fast. Vekten av det kjennes nesten ikke lenger. Et tjukt lag av støv har lagt seg over det, og rundt ligger utallige ødelagte sverd som modige, men utslitte, riddere har kastet i fra seg. Men hun danser igjen, strekker seg etter vakre energier og fargerike blomster. På sin måte gir hun av seg selv, prøver å stråle ut følelsen av hvem hun er i den mentale dansen hun inviterer til.

IMG_7093

«Jeg forstår meg ikke på deg,» sier én, og hun prøver skuffet å finne den rette musikken som kan synkronisere bevegelsene deres.

«Hva er det egentlig som driver deg?» spør én, og desperasjon får henne til å strebe etter å gjøre dansen enda mer dramatisk.

En svak pust av nærhet blåser støv av det rustne skjoldet, solen lyser opp dalen og de blanke sverdene på bakken glitrer som håpefulle stjerner.

«Jeg tror jeg er glad i deg,» sier en ridder og løfter et stort og skinnende sverd for å bryte gjennom.

Selv vet hun at det ikke er ridderen som må slåss, men hun selv som må kjempe seg fri.

Reklamer

Jordens piruett

 

– Jeg vet ikke hva jeg driver med lenger, sa hun stille.
– Du danser, begynte han å si og så på henne.
– Du danser, og våger, og er deg selv. Du ser på livet på en måte som får meg til å se opp til deg. Du tar ting som de kommer, og er fryktløs i måten du møter verden på.
Hun trakk på smilebåndet og vek unna blikket hans.
– Jeg er ikke fryktløs. Jeg er redd hele tiden. Det jeg er mest redd for i hele verden er å gi opp, men noe av det skumleste jeg gjør er å fortsette.

Et par sekunder tikket forbi i stillhet. Klokken på veggen stoppet aldri. Tiden bare gikk. Dager ble alltid til netter, og netter alltid til en ny morgen. En evig sirkel som alltid hadde vært der og som alltid kom til å være der. Med eller uten mennesker, jorden, Melkeveien eller universet. Tiden ga ikke opp.

img_3822

– Det er måten du møter frykten på jeg beundrer, sa han.
Hun kikket tilbake på ham og smilte.

Samtidig så fortsatte Jorden midtveis i døgnets piruett, og danset videre med solen. Nye skyer dannet seg og oppløste seg som regndråper i atmosfæren. Måkene svevde over havet på jakt etter middag, og båtene brøytet seg gjennom havoverflaten på vei til en annen side av verden der mennekser gikk i gatene og drømte sine egne drømmer. Vinden blåste liv i bladene på en gammel eik som hadde stått nettopp der i over hundre år. En liten marihøne satt på ett av bladene nærmest bakken, den lettet og fløy mot en gul løvetann som sto majestetisk i grøftekanten ved en lett trafikkert bilvei. En buss kjørte forbi for fjerde gang den dagen, og på bakerste sete satt en jente og en gutt og pratet om tid, eksistens og redsel.

img_2024

– Jeg tror jeg vet hva jeg driver med, likevel, sa hun.
– Jeg eksisterer, jeg puster, jeg lever, jeg våkner opp hver morgen og jeg sovner hver kveld. Jeg møter både kjente og nye utfordringer hver dag, og jeg vokser. Jeg er glad i mennesker og mennesker er glad i meg. Jeg inspirerer og blir inspirert. Jeg kjenner solen varme kroppen og regndråper på kinnet. Jeg ser folk skape, og jeg skaper selv. Jeg feiler, jeg lykkes. Jeg eksisterer, og det er nok, det er vakkert.