Utilstrekkelig

Utilstrekkelig strekker hun seg etter drømmene sine, prøver å forme livet slik hun fantaserer om å ha det. Utilstrekkelig klamrer hun seg fast i den noen ganger visne troen på seg selv i en verden der de som kan gi henne noe ikke gir henne en sjanse. Utilstrekkelig setter hun spisse, noen ganger slitne, albuer ut til siden og jakter på lyset og seierstronen sammen med like glupske konkurrenter som ønsker akkurat det samme. Utilstrekkelig leter hun etter sin plass i verden, og en verden som hun kan gi plass til.


Utilstrekkelig er ordet hun prøver å tilintetgjøre, kanskje det eneste ordet som holder henne tilbake. Et ord som hun har gitt seg selv, og som noen ganger, ganske ofte, kan føles altfor ekte.

Avvisning

Mobilen vibrerer. En ny epost i innboksen. sent på kvelden, tenker jeg og konkluderer med at det bare må være noe reklame. Men den er markert «SV: Søknad sommervikar». Avsenderen er redaksjonssjefen i Budstikka.

… jeg må dessverre meddele at du ikke gikk helt til topps denne gangen.

Ikke denne gangen heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike meldinger jeg har fått de siste to årene. Det kommer ikke som noe sjokk. Men likevel faller humøret enda mer, sammen med en fem kilo tung stein rett ned i magen min.

img_4353

Får jeg noen gang vist at jeg er god nok?  At jeg faktisk kan nå helt til topps, bare noen lar meg få sjansen. Egentlig så venter jeg ikke på den sjansen lenger, men jeg fortsetter med søknadene likevel. Akkurat som jeg spiller lotto hver lørdag, selv om jeg aldri vinner. Muligheten er der, noen må jo vinne. Så kanskje det en dag blir meg.

I mellomtiden står jeg på kafé og lager deg kaffe og kommer med forslag om hvilket brød som passer best til fiskesuppen du skal ha til middag. Her når jeg i allefall til topps.

Og så må jeg minne meg selv på at drømmene mine fortsatt ligger der. Like levende som de alltid har vært. Jeg må ikke være utålmodig. Alt til sin tid.

Jordens piruett

 

– Jeg vet ikke hva jeg driver med lenger, sa hun stille.
– Du danser, begynte han å si og så på henne.
– Du danser, og våger, og er deg selv. Du ser på livet på en måte som får meg til å se opp til deg. Du tar ting som de kommer, og er fryktløs i måten du møter verden på.
Hun trakk på smilebåndet og vek unna blikket hans.
– Jeg er ikke fryktløs. Jeg er redd hele tiden. Det jeg er mest redd for i hele verden er å gi opp, men noe av det skumleste jeg gjør er å fortsette.

Et par sekunder tikket forbi i stillhet. Klokken på veggen stoppet aldri. Tiden bare gikk. Dager ble alltid til netter, og netter alltid til en ny morgen. En evig sirkel som alltid hadde vært der og som alltid kom til å være der. Med eller uten mennesker, jorden, Melkeveien eller universet. Tiden ga ikke opp.

img_3822

– Det er måten du møter frykten på jeg beundrer, sa han.
Hun kikket tilbake på ham og smilte.

Samtidig så fortsatte Jorden midtveis i døgnets piruett, og danset videre med solen. Nye skyer dannet seg og oppløste seg som regndråper i atmosfæren. Måkene svevde over havet på jakt etter middag, og båtene brøytet seg gjennom havoverflaten på vei til en annen side av verden der mennekser gikk i gatene og drømte sine egne drømmer. Vinden blåste liv i bladene på en gammel eik som hadde stått nettopp der i over hundre år. En liten marihøne satt på ett av bladene nærmest bakken, den lettet og fløy mot en gul løvetann som sto majestetisk i grøftekanten ved en lett trafikkert bilvei. En buss kjørte forbi for fjerde gang den dagen, og på bakerste sete satt en jente og en gutt og pratet om tid, eksistens og redsel.

img_2024

– Jeg tror jeg vet hva jeg driver med, likevel, sa hun.
– Jeg eksisterer, jeg puster, jeg lever, jeg våkner opp hver morgen og jeg sovner hver kveld. Jeg møter både kjente og nye utfordringer hver dag, og jeg vokser. Jeg er glad i mennesker og mennesker er glad i meg. Jeg inspirerer og blir inspirert. Jeg kjenner solen varme kroppen og regndråper på kinnet. Jeg ser folk skape, og jeg skaper selv. Jeg feiler, jeg lykkes. Jeg eksisterer, og det er nok, det er vakkert.

Nei, dette er ikke bare enda en uke

Det er helt stille her. Ikke en lyd, ikke utenom lyden som kommer fra tastingen på tastaturet og susingen fra en sliten macbook pro kjøpt i 2011. Det er mandag, det er fridag. Klokken passerte akkurat 14.05, men antrekket er fortsatt nattøy. Rosa slikebukse, hvit t-skjorte. Håret er i en dult på toppen av hodet, uten sminke, og gardinene er fortsatt ikke trukket fra. Henslengt på den røde sofaen med beina på det gamle salongbordet, der det også står en blå- og gullmønstret tekanne med rykende varm rooibos, er dagens største irritasjonsmoment det ubrukelige internettet fra GET som forsvinner i tide og utide.

Jeg har ikke tenkt å finne på noe mer å gjøre i dag heller. Det orker jeg ikke. Nesten midtveis i februar, og mot slutten av min årlige vinterdvale. Og jeg er i grunn altfor komfortabel med det. Jeg trives i min lille boble, alene, når alt er stille, når jeg ikke trenger å gjøre noe annet enn å sitte og skrive.

img_2628

Der var det enda en lyd. Noen beveger seg ute i fellesoppgangen. Hver mandag, rundt denne tiden, kommer renholdsarbeideren. Han, eller hun (jeg har nemlig aldri fått møte denne herlige personen), slår moppen sin i gulvet og fjerner driten i oppgangen fra uken som var. Ny uke, nye muligheter. Hver mandag. Ikke sant? Jeg har ikke tenkt å hilse på vaskeren i dag heller.

Jeg liker å kunne stole på at gangen blir vasket hver mandag. Det er godt at rutiner finnes, det får verden til å gå rundt. Men samtidig så er det for meg viktig å bryte med rutinene. For meg er det viktig å tenke at dette er en helt ny uke, og ikke bare enda en uke.

Min nye uke starter jeg med å være lat. Fordi det er lat jeg har lyst til å være. Resten av uken er et mysterium.