Verden er magisk

Dagene går. En dag inn i den andre. Mandag, tirsdag, onsdag er som mandag, tirsdag og onsdag uken etter, og før. Man gjør det man må for å tjene pengene man trenger i neste måned. Man gjør det man tror man må gjøre, det trygge, det man egentlig ikke drømmer om, det man egentlig ikke trives med, det som man har blitt vant med og tror at alle rundt forventer av seg. Plutselig så tror man at «dette er meg», at «dette er mitt liv», og man slår seg delvis med ro med det. Kanskje man går gjennom noen depresjoner, kanskje er det verre enn det også. Men man gjør ikke noe annet enn å tenke at dette er sånn det er, og sånn det må være, noe annet ville være umulig å få til, eller helt villt å prøve på, eller for vanskelig både for seg selv og alle rundt. Selv om man går rundt med andre drømmer, så har denne måten blitt den måten alle er mest tilsynelatende komfortabel med, det er noe man selv og de rundt en er vant med.

Det er mange som befinner seg i en sånn situasjon, og lever livet ut uten å strekke seg eller våge noe nytt.Det er trist, men jeg forstår det veldig godt. Noe nytt er jo også noe ukjent, noe det ikke finnes noe garanti for å lykkes innen. Jeg pleier å si at «the world is limited only because you let it be that way». Mange tenker nok at det er enkelt å si, og det er det. Vil man gjøre forandringer i livet, eller starte på nytt et sted, eller bryte ut av de faste rammene som man egentlig ikke trives med, så er det ikke lett. Det er vanskelig. Det kan være angstfylt. Vil man lykkes? Vil man ha muligheten til å gå tilbake til der man er nå, hvis man feiler? Men samtidig gjør det også alt veldig spennende.

10929033_10155160454125002_8192228408047260408_n

Jeg har snudd opp ned på livet ganske mange ganger. Jeg vil leve etter mine egne ord, og legger all ansvar til egen lykke i mine egne hender. Jeg venter ikke på at ting skal snu, jeg går aktivt inn for å forme mitt liv til noe som jeg vil leve. Noen ganger er dette små forandringer, for det kan holde lenge. En ommøblering i hjemmet, kanskje. En vill hårklipp. Kanskje man snur ryggen til noe eller noen som sprer negativ energi. Eller kanskje man flytter til et annet land der man ikke kjenner noen for å gjøre noe man aldri har gjort før.

Livredd. Jeg har vært redd ofte, jeg har grått så mange ganger, kjent på usikkerheten og lurt på om jeg skuffer mine nærmeste. Mange av mine barndomsvenner har fått seg fast jobb, giftet seg, kjøpt seg hus og fått to eller tre barn. Mens jeg, jeg lever som en slags nomade, ofte alene, og som nå håper på å flytte til land nummer fire, sted nummer åtte og leilighet nummer 19 til høsten. Og prøve meg på mastergrad nummer to. En venninne sa til meg for et par år siden «Det er jo spennende med alt det du får oppleve og sånt, jeg er litt misunnelig. Men når er det du har tenkt å komme hjem igjen og begynne på livet?».

img_2542

Dette spørsmålet gjorde meg trist. Ikke for meg selv, jeg vet at jeg allerede lever livet. Jeg lever bare ikke ut i fra normalen, jeg jobber meg i retningen av der jeg selv ønsker å være og hva jeg selv ønsker å oppleve og oppnå. Jeg føler meg fri, at verden er magisk og at det meste er mulig bare man er villig til å kjempe kampen og klarer å være tålmodig. Det er helt skjønt, og livet er så spennende.

Til alle som føler seg fanget i hverdagen, husk at alt ikke trenger å være slik det er. Du sitter selv med makten til å gjøre store eller små forandringer i ditt liv. Man må bare være kreative, våge og stole på seg selv.

 

Advertisements

En sånn dag

I dag er en sånn dag. En sånn dag som ikke er så bra. En ganske dårlig en. Det er en dag som jeg prøver å gi bedre plass til. For selv om det gjør vondt, er sånne dager like ekte som de dagene jeg føler glede.

Jeg våkner opp alene. Det er helt mørkt. Og kaldt. Det stikker i brystet, og noe så enkelt som det å puste føles nesten fysisk umulig. Likevel så puster jeg.

Noen som pleide å være der blir plutselig borte. Men forsetter likevel å være der, bare der uten meg. Noen som ikke trenger meg mer, og som klarer seg helt fint, om ikke bedre, uten meg. Noen som kanskje har glemt meg, og som allerede tenker på noen andre.

Kanskje er det fint. For ham. Så derfor er det også fint for meg. Er det ikke?

Likevel så er det vel ikke meningen at det skal gjøre meg glad?

Jeg smiler, tar i mot kunder, lager kaffe. En travel dag på kafeen i forhold til hvor rolig januar var. Jeg glemmer, og så er det noen minutter, kanskje et par timer, der jeg føler meg som meg selv igjen.

Det er i orden, tenker jeg for meg selv. Jeg  kan ha slike dager uten å få dårlig samvittighet. Dager som denne, denne dårlige, som er like ekte som alle de gode, er noe jeg trenger for å føle enda mer og større glede når de dagene kommer.

Jordens piruett

 

– Jeg vet ikke hva jeg driver med lenger, sa hun stille.
– Du danser, begynte han å si og så på henne.
– Du danser, og våger, og er deg selv. Du ser på livet på en måte som får meg til å se opp til deg. Du tar ting som de kommer, og er fryktløs i måten du møter verden på.
Hun trakk på smilebåndet og vek unna blikket hans.
– Jeg er ikke fryktløs. Jeg er redd hele tiden. Det jeg er mest redd for i hele verden er å gi opp, men noe av det skumleste jeg gjør er å fortsette.

Et par sekunder tikket forbi i stillhet. Klokken på veggen stoppet aldri. Tiden bare gikk. Dager ble alltid til netter, og netter alltid til en ny morgen. En evig sirkel som alltid hadde vært der og som alltid kom til å være der. Med eller uten mennesker, jorden, Melkeveien eller universet. Tiden ga ikke opp.

img_3822

– Det er måten du møter frykten på jeg beundrer, sa han.
Hun kikket tilbake på ham og smilte.

Samtidig så fortsatte Jorden midtveis i døgnets piruett, og danset videre med solen. Nye skyer dannet seg og oppløste seg som regndråper i atmosfæren. Måkene svevde over havet på jakt etter middag, og båtene brøytet seg gjennom havoverflaten på vei til en annen side av verden der mennekser gikk i gatene og drømte sine egne drømmer. Vinden blåste liv i bladene på en gammel eik som hadde stått nettopp der i over hundre år. En liten marihøne satt på ett av bladene nærmest bakken, den lettet og fløy mot en gul løvetann som sto majestetisk i grøftekanten ved en lett trafikkert bilvei. En buss kjørte forbi for fjerde gang den dagen, og på bakerste sete satt en jente og en gutt og pratet om tid, eksistens og redsel.

img_2024

– Jeg tror jeg vet hva jeg driver med, likevel, sa hun.
– Jeg eksisterer, jeg puster, jeg lever, jeg våkner opp hver morgen og jeg sovner hver kveld. Jeg møter både kjente og nye utfordringer hver dag, og jeg vokser. Jeg er glad i mennesker og mennesker er glad i meg. Jeg inspirerer og blir inspirert. Jeg kjenner solen varme kroppen og regndråper på kinnet. Jeg ser folk skape, og jeg skaper selv. Jeg feiler, jeg lykkes. Jeg eksisterer, og det er nok, det er vakkert.

Nei, dette er ikke bare enda en uke

Det er helt stille her. Ikke en lyd, ikke utenom lyden som kommer fra tastingen på tastaturet og susingen fra en sliten macbook pro kjøpt i 2011. Det er mandag, det er fridag. Klokken passerte akkurat 14.05, men antrekket er fortsatt nattøy. Rosa slikebukse, hvit t-skjorte. Håret er i en dult på toppen av hodet, uten sminke, og gardinene er fortsatt ikke trukket fra. Henslengt på den røde sofaen med beina på det gamle salongbordet, der det også står en blå- og gullmønstret tekanne med rykende varm rooibos, er dagens største irritasjonsmoment det ubrukelige internettet fra GET som forsvinner i tide og utide.

Jeg har ikke tenkt å finne på noe mer å gjøre i dag heller. Det orker jeg ikke. Nesten midtveis i februar, og mot slutten av min årlige vinterdvale. Og jeg er i grunn altfor komfortabel med det. Jeg trives i min lille boble, alene, når alt er stille, når jeg ikke trenger å gjøre noe annet enn å sitte og skrive.

img_2628

Der var det enda en lyd. Noen beveger seg ute i fellesoppgangen. Hver mandag, rundt denne tiden, kommer renholdsarbeideren. Han, eller hun (jeg har nemlig aldri fått møte denne herlige personen), slår moppen sin i gulvet og fjerner driten i oppgangen fra uken som var. Ny uke, nye muligheter. Hver mandag. Ikke sant? Jeg har ikke tenkt å hilse på vaskeren i dag heller.

Jeg liker å kunne stole på at gangen blir vasket hver mandag. Det er godt at rutiner finnes, det får verden til å gå rundt. Men samtidig så er det for meg viktig å bryte med rutinene. For meg er det viktig å tenke at dette er en helt ny uke, og ikke bare enda en uke.

Min nye uke starter jeg med å være lat. Fordi det er lat jeg har lyst til å være. Resten av uken er et mysterium.

En uendelig rekke av eventyr

Det har gått åtte år siden jeg begynte å blogge. Det har gått fire år siden jeg sluttet. Jeg tror det er på tide å begynne igjen, som voksen, med mer livserfaring og kanskje mer å si.

Jeg er Cornelia. Jeg startet året med å bli 27 år gammel. Livet er morsomt, det tar meg nye steder hele tiden. For åtte år siden, som 19-åring, var jeg utrolig stresset og redd for at jeg skulle gå glipp av noe og ta feile valg. Nå sitter jeg her og er utrolig stolt over hva jeg har gjort så langt og hva jeg har fått oppleve. Men herregud hvor mange feile valg jeg har tatt. Samtidig så har de valgene ført meg dit jeg er i dag.

I dag er jeg ikke der jeg trodde jeg skulle være, langt i fra. Men det er helt ok, for jeg er ikke ferdig. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er ferdig. Hva skjer etter man har nådd målene sine? Hva gjør man da, hva jobber man for, hva lever man for?

img_2644

It’s the possibility of having a dream come true that makes life interesting – Paulo Coelho, The Alchemist

Det jeg kanskje liker best med livet mitt er at jeg ikke helt kan vite hva jeg gjør neste uke, hvor jeg er om et halvt år, eller at det livet jeg lever nå ikke er det livet jeg kommer til å leve til jeg går bort. Det gjør det spennende, det gjør meg nysgjerrig, og det gjør meg glad for at jeg finnes. Det spontane og uforutsigbare livet. Alle lever, i forskjellige grader, et uforutsigbart liv. Forskjellen er vel at jeg satser på at livet skal komme med overraskelser, og tviholder ikke på det trygge og kjente.

Jeg har levd som en slags nomade disse åtte årene. Jeg har bodd i 18 forskjellige leiligheter, i syv forskjellige byer, i tre forskjellige land, og i to forskjellige verdensdeler. Disse åtte årene, som ikke er så veldig mange år egentlig, har tatt meg gjennom en prosess fra å ville jobbe med musikk og teater til å bli frilansjournalist med forfatterdrømmer og deltidsjobb som barista. I løpet av den prosessen har jeg vært innom økonomistudier i Frankrike, pedagogikkstudier og begynt på og avsluttet en mastergrad i miljø og arv i Australia. For ikke å snakke om hundre knuste hjerter; hippiefestivaler i skogen; svømming med haier, djevelrokker og 145 år gamle skilpadder; mange fantastiske mennesker; skumle opplevelser; triste opplevelser; magiske opplevelser.

Livet er morsomt. Jeg gleder meg til neste eventyr. Jeg lurer på hva det kommer til å bli.

Kyss, Cornelia