Jordens piruett

 

– Jeg vet ikke hva jeg driver med lenger, sa hun stille.
– Du danser, begynte han å si og så på henne.
– Du danser, og våger, og er deg selv. Du ser på livet på en måte som får meg til å se opp til deg. Du tar ting som de kommer, og er fryktløs i måten du møter verden på.
Hun trakk på smilebåndet og vek unna blikket hans.
– Jeg er ikke fryktløs. Jeg er redd hele tiden. Det jeg er mest redd for i hele verden er å gi opp, men noe av det skumleste jeg gjør er å fortsette.

Et par sekunder tikket forbi i stillhet. Klokken på veggen stoppet aldri. Tiden bare gikk. Dager ble alltid til netter, og netter alltid til en ny morgen. En evig sirkel som alltid hadde vært der og som alltid kom til å være der. Med eller uten mennesker, jorden, Melkeveien eller universet. Tiden ga ikke opp.

img_3822

– Det er måten du møter frykten på jeg beundrer, sa han.
Hun kikket tilbake på ham og smilte.

Samtidig så fortsatte Jorden midtveis i døgnets piruett, og danset videre med solen. Nye skyer dannet seg og oppløste seg som regndråper i atmosfæren. Måkene svevde over havet på jakt etter middag, og båtene brøytet seg gjennom havoverflaten på vei til en annen side av verden der mennekser gikk i gatene og drømte sine egne drømmer. Vinden blåste liv i bladene på en gammel eik som hadde stått nettopp der i over hundre år. En liten marihøne satt på ett av bladene nærmest bakken, den lettet og fløy mot en gul løvetann som sto majestetisk i grøftekanten ved en lett trafikkert bilvei. En buss kjørte forbi for fjerde gang den dagen, og på bakerste sete satt en jente og en gutt og pratet om tid, eksistens og redsel.

img_2024

– Jeg tror jeg vet hva jeg driver med, likevel, sa hun.
– Jeg eksisterer, jeg puster, jeg lever, jeg våkner opp hver morgen og jeg sovner hver kveld. Jeg møter både kjente og nye utfordringer hver dag, og jeg vokser. Jeg er glad i mennesker og mennesker er glad i meg. Jeg inspirerer og blir inspirert. Jeg kjenner solen varme kroppen og regndråper på kinnet. Jeg ser folk skape, og jeg skaper selv. Jeg feiler, jeg lykkes. Jeg eksisterer, og det er nok, det er vakkert.

Advertisements

En uendelig rekke av eventyr

Det har gått åtte år siden jeg begynte å blogge. Det har gått fire år siden jeg sluttet. Jeg tror det er på tide å begynne igjen, som voksen, med mer livserfaring og kanskje mer å si.

Jeg er Cornelia. Jeg startet året med å bli 27 år gammel. Livet er morsomt, det tar meg nye steder hele tiden. For åtte år siden, som 19-åring, var jeg utrolig stresset og redd for at jeg skulle gå glipp av noe og ta feile valg. Nå sitter jeg her og er utrolig stolt over hva jeg har gjort så langt og hva jeg har fått oppleve. Men herregud hvor mange feile valg jeg har tatt. Samtidig så har de valgene ført meg dit jeg er i dag.

I dag er jeg ikke der jeg trodde jeg skulle være, langt i fra. Men det er helt ok, for jeg er ikke ferdig. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er ferdig. Hva skjer etter man har nådd målene sine? Hva gjør man da, hva jobber man for, hva lever man for?

img_2644

It’s the possibility of having a dream come true that makes life interesting – Paulo Coelho, The Alchemist

Det jeg kanskje liker best med livet mitt er at jeg ikke helt kan vite hva jeg gjør neste uke, hvor jeg er om et halvt år, eller at det livet jeg lever nå ikke er det livet jeg kommer til å leve til jeg går bort. Det gjør det spennende, det gjør meg nysgjerrig, og det gjør meg glad for at jeg finnes. Det spontane og uforutsigbare livet. Alle lever, i forskjellige grader, et uforutsigbart liv. Forskjellen er vel at jeg satser på at livet skal komme med overraskelser, og tviholder ikke på det trygge og kjente.

Jeg har levd som en slags nomade disse åtte årene. Jeg har bodd i 18 forskjellige leiligheter, i syv forskjellige byer, i tre forskjellige land, og i to forskjellige verdensdeler. Disse åtte årene, som ikke er så veldig mange år egentlig, har tatt meg gjennom en prosess fra å ville jobbe med musikk og teater til å bli frilansjournalist med forfatterdrømmer og deltidsjobb som barista. I løpet av den prosessen har jeg vært innom økonomistudier i Frankrike, pedagogikkstudier og begynt på og avsluttet en mastergrad i miljø og arv i Australia. For ikke å snakke om hundre knuste hjerter; hippiefestivaler i skogen; svømming med haier, djevelrokker og 145 år gamle skilpadder; mange fantastiske mennesker; skumle opplevelser; triste opplevelser; magiske opplevelser.

Livet er morsomt. Jeg gleder meg til neste eventyr. Jeg lurer på hva det kommer til å bli.

Kyss, Cornelia