Before the sun

White long curtains. Bright light from the sun shining through the two story tall windows. The mirror wall makes the already huge room look twice as big. On the middle of the wooden floor lies a body curled up in white silk. Impressionist music from a grand piano fills up the room, from the very ground and up to the high ceiling, leaving a majestic chandelier shiver from the vibrations. The body comes to life with a deep inhale following the emotional movement of the music. Long arms in straight lines towards the ceiling, opening up like a blooming flower, making room for a head to spring out. The white silk moves elegantly as the body slowly grows up to a standing figure. The music builds up with a passionate crescendo and a soft accelerando. One foot leaves the floor, the body leans carefully forward with an arched back as the foot gradually flies higher pointing toes towards the sun. The music hits its peek. Using the pointing foot as momentum the body explodes into series of gliding pirouettes. The white silk floating with the dance. Sudden gray clouds pollute the sky, hiding the sun. The music fades, and the body collapses back in a bundle on the floor. The white is gray. The light is gray. And everything is back to the way it was before the sun rose.

Advertisements

Utilstrekkelig

Utilstrekkelig strekker hun seg etter drømmene sine, prøver å forme livet slik hun fantaserer om å ha det. Utilstrekkelig klamrer hun seg fast i den noen ganger visne troen på seg selv i en verden der de som kan gi henne noe ikke gir henne en sjanse. Utilstrekkelig setter hun spisse, noen ganger slitne, albuer ut til siden og jakter på lyset og seierstronen sammen med like glupske konkurrenter som ønsker akkurat det samme. Utilstrekkelig leter hun etter sin plass i verden, og en verden som hun kan gi plass til.


Utilstrekkelig er ordet hun prøver å tilintetgjøre, kanskje det eneste ordet som holder henne tilbake. Et ord som hun har gitt seg selv, og som noen ganger, ganske ofte, kan føles altfor ekte.

Jordens piruett

 

– Jeg vet ikke hva jeg driver med lenger, sa hun stille.
– Du danser, begynte han å si og så på henne.
– Du danser, og våger, og er deg selv. Du ser på livet på en måte som får meg til å se opp til deg. Du tar ting som de kommer, og er fryktløs i måten du møter verden på.
Hun trakk på smilebåndet og vek unna blikket hans.
– Jeg er ikke fryktløs. Jeg er redd hele tiden. Det jeg er mest redd for i hele verden er å gi opp, men noe av det skumleste jeg gjør er å fortsette.

Et par sekunder tikket forbi i stillhet. Klokken på veggen stoppet aldri. Tiden bare gikk. Dager ble alltid til netter, og netter alltid til en ny morgen. En evig sirkel som alltid hadde vært der og som alltid kom til å være der. Med eller uten mennesker, jorden, Melkeveien eller universet. Tiden ga ikke opp.

img_3822

– Det er måten du møter frykten på jeg beundrer, sa han.
Hun kikket tilbake på ham og smilte.

Samtidig så fortsatte Jorden midtveis i døgnets piruett, og danset videre med solen. Nye skyer dannet seg og oppløste seg som regndråper i atmosfæren. Måkene svevde over havet på jakt etter middag, og båtene brøytet seg gjennom havoverflaten på vei til en annen side av verden der mennekser gikk i gatene og drømte sine egne drømmer. Vinden blåste liv i bladene på en gammel eik som hadde stått nettopp der i over hundre år. En liten marihøne satt på ett av bladene nærmest bakken, den lettet og fløy mot en gul løvetann som sto majestetisk i grøftekanten ved en lett trafikkert bilvei. En buss kjørte forbi for fjerde gang den dagen, og på bakerste sete satt en jente og en gutt og pratet om tid, eksistens og redsel.

img_2024

– Jeg tror jeg vet hva jeg driver med, likevel, sa hun.
– Jeg eksisterer, jeg puster, jeg lever, jeg våkner opp hver morgen og jeg sovner hver kveld. Jeg møter både kjente og nye utfordringer hver dag, og jeg vokser. Jeg er glad i mennesker og mennesker er glad i meg. Jeg inspirerer og blir inspirert. Jeg kjenner solen varme kroppen og regndråper på kinnet. Jeg ser folk skape, og jeg skaper selv. Jeg feiler, jeg lykkes. Jeg eksisterer, og det er nok, det er vakkert.