Det er en storm som uler, og den drar i klær og hår og sinn. En mosegrodd benk løftes opp og kastes overende, trampolinene fyker og allerede høstslitte blad virvler hjelpeløse i luften. Jeg har gitt opp. Jeg står med håret i munnen, foran øynene og opp i et tre. Klærne blåser opp og av, og jeg står naken. Sinnet er en virvelvind, en malstrøm og et lynnedslag som krangler en krangel der ingen kan vinne. Men jeg står støtt, med benene plantet i jorden.

DSC_1853

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s