Løvetannen i bakgården

Hun med de mørke trekkene, hun drar på smilebåndet. Tar smilet videre til øynene. En verden uten skarpe kanter, kanter som stakk henne i lungene og i hjertet og på tungen. Nå får vinden seile fritt med lette frø fra løvetannen i bakgården, og gjennom solstrålene får duskregnet drysse glitter på paraplyen. Hun med de mørke trekkene og det smilende ansiktet, hun ler litt for seg selv og slår sammen paraplyen. Med øynene lukket ser hun opp mot himmelen og yret glitrer ned på nesetippen.

IMG_1448

Uansett

Mai kommer uansett, med grønne blad og kjølig sol. Mai kommer uansett, for å smelte is og gi oss ro.

Kanskje snart

Hun er nesten der hun ønsker å være, men alltid bare nesten. Så nære at hun kjenner det berøre de små usynlige hårstråene på armene, men aldri helt inntil huden. Et glass fylles opp med vann, men ikke nok til å slukke tørsten. Hun er der, men det er nettopp kun det hun er. Der. Hun trekker pusten, men luften fyller ikke lungene. Ikke skikkelig. Hun krangler med den hun egentlig er, forteller henne hvordan hun skal være. Med øynene lukket leter hun etter tålmodigheten. Bare litt til, nesten, kanskje snart.

En storm som uler

Det er en storm som uler, og den drar i klær og hår og sinn. En mosegrodd benk løftes opp og kastes overende, trampolinene fyker og allerede høstslitte blad virvler hjelpeløse i luften. Jeg har gitt opp. Jeg står med håret i munnen, foran øynene og opp i et tre. Klærne blåser opp og av, og jeg står naken. Sinnet er en virvelvind, en malstrøm og et lynnedslag som krangler en krangel der ingen kan vinne. Men jeg står støtt, med benene plantet i jorden.

DSC_1853

Vakker klinkekule

IMG_8670.JPG

Alt skal hun fikse selv. Hun er sterk, og styrke skal lyse ut fra alle handlingene hun gjør, alle valgene hun tar og alle ordene hun sier.

Hun feiler. Styrken er omgjort til en svart kampestein hun strever med å holde oppe. Hun skylder på seg selv. Bare hun klarer å holde steinen over hodet, så er det ingen som trenger å vite det. Alt skal hun fikse alene.

Tyngden av steinen i slitne og skjelvende armer gjør det vanskelig å eksistere. Hun skylder på alle andre. Hun må klare å gå litt til, stein over hodet, så er det ingen som trenger å vite noe. Alt kan hun fikse på egenhånd.

Alene faller hun om i utmattelse med steinen i brystet. Skammen runger for at hun la skylden på andre. Hun blir liggende, i alle fall litt til, det er ingen som trenger å vite noe. Hun kan fikse alt.

Han stryker henne over kinnet og hun åpner øynene, ser at hun har ligget der litt for lenge. Den tunge steinen løftes fra brystet hennes, en vakker liten klinkekule i hans hender. Han skylder ikke på noen. Hun bli liggende, i alle fall litt til, med ham inntil seg. De kan fikse alt.

En stille dag

En helt stille dag. En stille dag der verden føles akkurat slik hun har sett for seg en verden skal føles. En dag som kjølig silke, som lett dras over varm bar hud. En herlig stillhet, kun brutt av herlig regn og torden✨

Knallrød leppestift

De sier at hun ikke har noe interessant å komme med. De sier at hun burde holde seg i bakgrunnen. De forteller henne at dess lengre borte hun klarer å holde folk, dess bedre kommer de til å like henne. De skriker at hun må passe på vinkelen hun holder hodet, hvor hun gjør av hendene og at benene ikke ser bra ut i den posisjonen.

«Hold inne magen, ikke se for lenge i den retningen, ikke vær for mye, men pass på å gi nok. Ikke vær for stolt, men for all del la være med å klage over deg selv. Vær smart, men ikke overdriv. Overdrive, med din intelligens? Hvem tror du at du er?»

Alene står hun og kikker på sitt eget speilbilde. Hun er ikke veldig misfornøyd med det hun ser, hun er ikke misfornøyd med den hun er. Men akkurat det er noe hun skammer seg over. Det er jo det de sier at hun burde være.

«Hysj!» bryter hun ut i sekundet hun innser at de ikke er annet enn ulyder i eget hode.

«HYSJ!»

Så tar hun på seg knallrød leppestift, blinker flørtende til seg selv og danser ut på gaten.

The balcony

I wish I had a balcony, covered with wild ivy and enchanting mystery. I would pretend I was in a magical rainforest, far away from cars, machines and the fast-paced reality. Colourful parrots would join in on my morning routine, and blue butterflies would sit on my teacups. Warm humid air would let me sit just there, on my hidden balcony, until the sun said good night to welcome the moonlight. Then I would listen to the soothing symphony of the crickets, watching fireflies dancing like stars✨

Ridderen

Vill, fri, ustoppelig, sterk, nysgjerrig, i dyp kontakt med vibrasjonene fra seg selv og de rundt, men sårbar bak et skuddsikkert, helt ugjennomtrengelig, skjold. Selv stiller hun få spørsmål om hvem hun er. Hun føler hvem hun er, men det er uten ord. Ord, som lett kan formes til de mest magiske tekster, kunst og fortellinger, kan likevel føles begrensende og fengslende. Skjoldet hun holder oppe er stort og tungt, men det er grodd fast. Vekten av det kjennes nesten ikke lenger. Et tjukt lag av støv har lagt seg over det, og rundt ligger utallige ødelagte sverd som modige, men utslitte, riddere har kastet i fra seg. Men hun danser igjen, strekker seg etter vakre energier og fargerike blomster. På sin måte gir hun av seg selv, prøver å stråle ut følelsen av hvem hun er i den mentale dansen hun inviterer til.

IMG_7093

«Jeg forstår meg ikke på deg,» sier én, og hun prøver skuffet å finne den rette musikken som kan synkronisere bevegelsene deres.

«Hva er det egentlig som driver deg?» spør én, og desperasjon får henne til å strebe etter å gjøre dansen enda mer dramatisk.

En svak pust av nærhet blåser støv av det rustne skjoldet, solen lyser opp dalen og de blanke sverdene på bakken glitrer som håpefulle stjerner.

«Jeg tror jeg er glad i deg,» sier en ridder og løfter et stort og skinnende sverd for å bryte gjennom.

Selv vet hun at det ikke er ridderen som må slåss, men hun selv som må kjempe seg fri.

Before the sun

White long curtains. Bright light from the sun shining through the two story tall windows. The mirror wall makes the already huge room look twice as big. On the middle of the wooden floor lies a body curled up in white silk. Impressionist music from a grand piano fills up the room, from the very ground and up to the high ceiling, leaving a majestic chandelier shiver from the vibrations. The body comes to life with a deep inhale following the emotional movement of the music. Long arms in straight lines towards the ceiling, opening up like a blooming flower, making room for a head to spring out. The white silk moves elegantly as the body slowly grows up to a standing figure. The music builds up with a passionate crescendo and a soft accelerando. One foot leaves the floor, the body leans carefully forward with an arched back as the foot gradually flies higher pointing toes towards the sun. The music hits its peek. Using the pointing foot as momentum the body explodes into series of gliding pirouettes. The white silk floating with the dance. Sudden gray clouds pollute the sky, hiding the sun. The music fades, and the body collapses back in a bundle on the floor. The white is gray. The light is gray. And everything is back to the way it was before the sun rose.