En storm som uler

Det er en storm som uler, og den drar i klær og hår og sinn. En mosegrodd benk løftes opp og kastes overende, trampolinene fyker og allerede høstslitte blad virvler hjelpeløse i luften. Jeg har gitt opp. Jeg står med håret i munnen, foran øynene og opp i et tre. Klærne blåser opp og av, og jeg står naken. Sinnet er en virvelvind, en malstrøm og et lynnedslag som krangler en krangel der ingen kan vinne. Men jeg står støtt, med benene plantet i jorden.

DSC_1853

Reklamer

Vakker klinkekule

IMG_8670.JPG

Alt skal hun fikse selv. Hun er sterk, og styrke skal lyse ut fra alle handlingene hun gjør, alle valgene hun tar og alle ordene hun sier.

Hun feiler. Styrken er omgjort til en svart kampestein hun strever med å holde oppe. Hun skylder på seg selv. Bare hun klarer å holde steinen over hodet, så er det ingen som trenger å vite det. Alt skal hun fikse alene.

Tyngden av steinen i slitne og skjelvende armer gjør det vanskelig å eksistere. Hun skylder på alle andre. Hun må klare å gå litt til, stein over hodet, så er det ingen som trenger å vite noe. Alt kan hun fikse på egenhånd.

Alene faller hun om i utmattelse med steinen i brystet. Skammen runger for at hun la skylden på andre. Hun blir liggende, i alle fall litt til, det er ingen som trenger å vite noe. Hun kan fikse alt.

Han stryker henne over kinnet og hun åpner øynene, ser at hun har ligget der litt for lenge. Den tunge steinen løftes fra brystet hennes, en vakker liten klinkekule i hans hender. Han skylder ikke på noen. Hun bli liggende, i alle fall litt til, med ham inntil seg. De kan fikse alt.

En stille dag

En helt stille dag. En stille dag der verden føles akkurat slik hun har sett for seg en verden skal føles. En dag som kjølig silke, som lett dras over varm bar hud. En herlig stillhet, kun brutt av herlig regn og torden✨

Knallrød leppestift

De sier at hun ikke har noe interessant å komme med. De sier at hun burde holde seg i bakgrunnen. De forteller henne at dess lengre borte hun klarer å holde folk, dess bedre kommer de til å like henne. De skriker at hun må passe på vinkelen hun holder hodet, hvor hun gjør av hendene og at benene ikke ser bra ut i den posisjonen.

«Hold inne magen, ikke se for lenge i den retningen, ikke vær for mye, men pass på å gi nok. Ikke vær for stolt, men for all del la være med å klage over deg selv. Vær smart, men ikke overdriv. Overdrive, med din intelligens? Hvem tror du at du er?»

Alene står hun og kikker på sitt eget speilbilde. Hun er ikke veldig misfornøyd med det hun ser, hun er ikke misfornøyd med den hun er. Men akkurat det er noe hun skammer seg over. Det er jo det de sier at hun burde være.

«Hysj!» bryter hun ut i sekundet hun innser at de ikke er annet enn ulyder i eget hode.

«HYSJ!»

Så tar hun på seg knallrød leppestift, blinker flørtende til seg selv og danser ut på gaten.

The balcony

I wish I had a balcony, covered with wild ivy and enchanting mystery. I would pretend I was in a magical rainforest, far away from cars, machines and the fast-paced reality. Colourful parrots would join in on my morning routine, and blue butterflies would sit on my teacups. Warm humid air would let me sit just there, on my hidden balcony, until the sun said good night to welcome the moonlight. Then I would listen to the soothing symphony of the crickets, watching fireflies dancing like stars✨

Ridderen

Vill, fri, ustoppelig, sterk, nysgjerrig, i dyp kontakt med vibrasjonene fra seg selv og de rundt, men sårbar bak et skuddsikkert, helt ugjennomtrengelig, skjold. Selv stiller hun få spørsmål om hvem hun er. Hun føler hvem hun er, men det er uten ord. Ord, som lett kan formes til de mest magiske tekster, kunst og fortellinger, kan likevel føles begrensende og fengslende. Skjoldet hun holder oppe er stort og tungt, men det er grodd fast. Vekten av det kjennes nesten ikke lenger. Et tjukt lag av støv har lagt seg over det, og rundt ligger utallige ødelagte sverd som modige, men utslitte, riddere har kastet i fra seg. Men hun danser igjen, strekker seg etter vakre energier og fargerike blomster. På sin måte gir hun av seg selv, prøver å stråle ut følelsen av hvem hun er i den mentale dansen hun inviterer til.

IMG_7093

«Jeg forstår meg ikke på deg,» sier én, og hun prøver skuffet å finne den rette musikken som kan synkronisere bevegelsene deres.

«Hva er det egentlig som driver deg?» spør én, og desperasjon får henne til å strebe etter å gjøre dansen enda mer dramatisk.

En svak pust av nærhet blåser støv av det rustne skjoldet, solen lyser opp dalen og de blanke sverdene på bakken glitrer som håpefulle stjerner.

«Jeg tror jeg er glad i deg,» sier en ridder og løfter et stort og skinnende sverd for å bryte gjennom.

Selv vet hun at det ikke er ridderen som må slåss, men hun selv som må kjempe seg fri.

Verden er magisk

Dagene går. En dag inn i den andre. Mandag, tirsdag, onsdag er som mandag, tirsdag og onsdag uken etter, og før. Man gjør det man må for å tjene pengene man trenger i neste måned. Man gjør det man tror man må gjøre, det trygge, det man egentlig ikke drømmer om, det man egentlig ikke trives med, det som man har blitt vant med og tror at alle rundt forventer av seg. Plutselig så tror man at «dette er meg», at «dette er mitt liv», og man slår seg delvis med ro med det. Kanskje man går gjennom noen depresjoner, kanskje er det verre enn det også. Men man gjør ikke noe annet enn å tenke at dette er sånn det er, og sånn det må være, noe annet ville være umulig å få til, eller helt villt å prøve på, eller for vanskelig både for seg selv og alle rundt. Selv om man går rundt med andre drømmer, så har denne måten blitt den måten alle er mest tilsynelatende komfortabel med, det er noe man selv og de rundt en er vant med.

Det er mange som befinner seg i en sånn situasjon, og lever livet ut uten å strekke seg eller våge noe nytt.Det er trist, men jeg forstår det veldig godt. Noe nytt er jo også noe ukjent, noe det ikke finnes noe garanti for å lykkes innen. Jeg pleier å si at «the world is limited only because you let it be that way». Mange tenker nok at det er enkelt å si, og det er det. Vil man gjøre forandringer i livet, eller starte på nytt et sted, eller bryte ut av de faste rammene som man egentlig ikke trives med, så er det ikke lett. Det er vanskelig. Det kan være angstfylt. Vil man lykkes? Vil man ha muligheten til å gå tilbake til der man er nå, hvis man feiler? Men samtidig gjør det også alt veldig spennende.

10929033_10155160454125002_8192228408047260408_n

Jeg har snudd opp ned på livet ganske mange ganger. Jeg vil leve etter mine egne ord, og legger all ansvar til egen lykke i mine egne hender. Jeg venter ikke på at ting skal snu, jeg går aktivt inn for å forme mitt liv til noe som jeg vil leve. Noen ganger er dette små forandringer, for det kan holde lenge. En ommøblering i hjemmet, kanskje. En vill hårklipp. Kanskje man snur ryggen til noe eller noen som sprer negativ energi. Eller kanskje man flytter til et annet land der man ikke kjenner noen for å gjøre noe man aldri har gjort før.

Livredd. Jeg har vært redd ofte, jeg har grått så mange ganger, kjent på usikkerheten og lurt på om jeg skuffer mine nærmeste. Mange av mine barndomsvenner har fått seg fast jobb, giftet seg, kjøpt seg hus og fått to eller tre barn. Mens jeg, jeg lever som en slags nomade, ofte alene, og som nå håper på å flytte til land nummer fire, sted nummer åtte og leilighet nummer 19 til høsten. Og prøve meg på mastergrad nummer to. En venninne sa til meg for et par år siden «Det er jo spennende med alt det du får oppleve og sånt, jeg er litt misunnelig. Men når er det du har tenkt å komme hjem igjen og begynne på livet?».

img_2542

Dette spørsmålet gjorde meg trist. Ikke for meg selv, jeg vet at jeg allerede lever livet. Jeg lever bare ikke ut i fra normalen, jeg jobber meg i retningen av der jeg selv ønsker å være og hva jeg selv ønsker å oppleve og oppnå. Jeg føler meg fri, at verden er magisk og at det meste er mulig bare man er villig til å kjempe kampen og klarer å være tålmodig. Det er helt skjønt, og livet er så spennende.

Til alle som føler seg fanget i hverdagen, husk at alt ikke trenger å være slik det er. Du sitter selv med makten til å gjøre store eller små forandringer i ditt liv. Man må bare være kreative, våge og stole på seg selv.

 

Before the sun

White long curtains. Bright light from the sun shining through the two story tall windows. The mirror wall makes the already huge room look twice as big. On the middle of the wooden floor lies a body curled up in white silk. Impressionist music from a grand piano fills up the room, from the very ground and up to the high ceiling, leaving a majestic chandelier shiver from the vibrations. The body comes to life with a deep inhale following the emotional movement of the music. Long arms in straight lines towards the ceiling, opening up like a blooming flower, making room for a head to spring out. The white silk moves elegantly as the body slowly grows up to a standing figure. The music builds up with a passionate crescendo and a soft accelerando. One foot leaves the floor, the body leans carefully forward with an arched back as the foot gradually flies higher pointing toes towards the sun. The music hits its peek. Using the pointing foot as momentum the body explodes into series of gliding pirouettes. The white silk floating with the dance. Sudden gray clouds pollute the sky, hiding the sun. The music fades, and the body collapses back in a bundle on the floor. The white is gray. The light is gray. And everything is back to the way it was before the sun rose.

Utilstrekkelig

Utilstrekkelig strekker hun seg etter drømmene sine, prøver å forme livet slik hun fantaserer om å ha det. Utilstrekkelig klamrer hun seg fast i den noen ganger visne troen på seg selv i en verden der de som kan gi henne noe ikke gir henne en sjanse. Utilstrekkelig setter hun spisse, noen ganger slitne, albuer ut til siden og jakter på lyset og seierstronen sammen med like glupske konkurrenter som ønsker akkurat det samme. Utilstrekkelig leter hun etter sin plass i verden, og en verden som hun kan gi plass til.


Utilstrekkelig er ordet hun prøver å tilintetgjøre, kanskje det eneste ordet som holder henne tilbake. Et ord som hun har gitt seg selv, og som noen ganger, ganske ofte, kan føles altfor ekte.

Avvisning

Mobilen vibrerer. En ny epost i innboksen. sent på kvelden, tenker jeg og konkluderer med at det bare må være noe reklame. Men den er markert «SV: Søknad sommervikar». Avsenderen er redaksjonssjefen i Budstikka.

… jeg må dessverre meddele at du ikke gikk helt til topps denne gangen.

Ikke denne gangen heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike meldinger jeg har fått de siste to årene. Det kommer ikke som noe sjokk. Men likevel faller humøret enda mer, sammen med en fem kilo tung stein rett ned i magen min.

img_4353

Får jeg noen gang vist at jeg er god nok?  At jeg faktisk kan nå helt til topps, bare noen lar meg få sjansen. Egentlig så venter jeg ikke på den sjansen lenger, men jeg fortsetter med søknadene likevel. Akkurat som jeg spiller lotto hver lørdag, selv om jeg aldri vinner. Muligheten er der, noen må jo vinne. Så kanskje det en dag blir meg.

I mellomtiden står jeg på kafé og lager deg kaffe og kommer med forslag om hvilket brød som passer best til fiskesuppen du skal ha til middag. Her når jeg i allefall til topps.

Og så må jeg minne meg selv på at drømmene mine fortsatt ligger der. Like levende som de alltid har vært. Jeg må ikke være utålmodig. Alt til sin tid.