Ridderen

Vill, fri, ustoppelig, sterk, nysgjerrig, i dyp kontakt med vibrasjonene fra seg selv og de rundt, men sårbar bak et skuddsikkert, helt ugjennomtrengelig, skjold. Selv stiller hun få spørsmål om hvem hun er. Hun føler hvem hun er, men det er uten ord. Ord, som lett kan formes til de mest magiske tekster, kunst og fortellinger, kan likevel føles begrensende og fengslende. Skjoldet hun holder oppe er stort og tungt, men det er grodd fast. Vekten av det kjennes nesten ikke lenger. Et tjukt lag av støv har lagt seg over det, og rundt ligger utallige ødelagte sverd som modige, men utslitte, riddere har kastet i fra seg. Men hun danser igjen, strekker seg etter vakre energier og fargerike blomster. På sin måte gir hun av seg selv, prøver å stråle ut følelsen av hvem hun er i den mentale dansen hun inviterer til.

«Jeg forstår meg ikke på deg,» sier én, og hun prøver skuffet å finne den rette musikken som kan synkronisere bevegelsene deres.

«Hva er det egentlig som driver deg?» spør én, og desperasjon får henne til å strebe etter å gjøre dansen enda mer dramatisk.

En svak pust av nærhet blåser støv av det rustne skjoldet, solen lyser opp dalen og de blanke sverdene på bakken glitrer som håpefulle stjerner.

«Jeg tror jeg er glad i deg,» sier en ridder og løfter et stort og skinnende sverd for å bryte gjennom.

Selv vet hun at det ikke er ridderen som må slåss, men hun selv som må kjempe seg fri.