Nei, dette er ikke bare enda en uke

Det er helt stille her. Ikke en lyd, ikke utenom lyden som kommer fra tastingen på tastaturet og susingen fra en sliten macbook pro kjøpt i 2011. Det er mandag, det er fridag. Klokken passerte akkurat 14.05, men antrekket er fortsatt nattøy. Rosa silkebukse, hvit t-skjorte. Håret er i en dult på toppen av hodet, uten sminke, og gardinene er fortsatt ikke trukket fra. Henslengt på den røde sofaen med beina på det gamle salongbordet, der det også står en blå- og gullmønstret tekanne med rykende varm rooibos, er dagens største irritasjonsmoment det ubrukelige internettet fra GET som forsvinner i tide og utide.

Jeg har ikke tenkt å finne på noe mer å gjøre i dag heller. Det orker jeg ikke. Nesten midtveis i februar, og mot slutten av min årlige vinterdvale. Og jeg er i grunn altfor komfortabel med det. Jeg trives i min lille boble, alene, når alt er stille, når jeg ikke trenger å gjøre noe annet enn å sitte og skrive.

Der var det enda en lyd. Noen beveger seg ute i fellesoppgangen. Hver mandag, rundt denne tiden, kommer renholdsarbeideren. Han, eller hun (jeg har nemlig aldri fått møte denne herlige personen), slår moppen sin i gulvet og fjerner driten i oppgangen fra uken som var. Ny uke, nye muligheter. Hver mandag. Ikke sant? Jeg har ikke tenkt å hilse på vaskeren i dag heller.

Jeg liker å kunne stole på at gangen blir vasket hver mandag. Det er godt at rutiner finnes, det får verden til å gå rundt. Men samtidig så er det for meg viktig å bryte med rutinene. For meg er det viktig å tenke at dette er en helt ny uke, og ikke bare enda en uke.

Min nye uke starter jeg med å være lat. Fordi det er lat jeg har lyst til å være. Resten av uken er et mysterium.