Avvisning

Mobilen vibrerer. En ny epost i innboksen. Så sent på kvelden, tenker jeg og konkluderer med at det bare må være noe reklame. Men den er markert «SV: Søknad sommervikar». Avsenderen er redaksjonssjefen i Budstikka.

… jeg må dessverre meddele at du ikke gikk helt til topps denne gangen.

Ikke denne gangen heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike meldinger jeg har fått de siste to årene. Det kommer ikke som noe sjokk. Men likevel faller humøret enda mer, sammen med en fem kilo tung stein rett ned i magen min.

Får jeg noen gang vist at jeg er god nok?  At jeg faktisk kan nå helt til topps, bare noen lar meg få sjansen. Egentlig så venter jeg ikke på den sjansen lenger, men jeg fortsetter med søknadene likevel. Akkurat som jeg spiller lotto hver lørdag, selv om jeg aldri vinner. Muligheten er der, noen må jo vinne. Så kanskje det en dag blir meg.

I mellomtiden står jeg på kafé og lager deg kaffe og kommer med forslag om hvilket brød som passer best til fiskesuppen du skal ha til middag. Her når jeg i allefall til topps.

Og så må jeg minne meg selv på at drømmene mine fortsatt ligger der. Like levende som de alltid har vært. Jeg må ikke være utålmodig. Alt til sin tid.