En sånn dag

I dag er en sånn dag. En sånn dag som ikke er så bra. En ganske dårlig en. Det er en dag som jeg prøver å gi bedre plass til. For selv om det gjør vondt, er sånne dager like ekte som de dagene jeg føler glede.

Jeg våkner opp alene. Det er helt mørkt. Og kaldt. Det stikker i brystet, og noe så enkelt som det å puste føles nesten fysisk umulig. Likevel så puster jeg.

Noen som pleide å være der blir plutselig borte. Men forsetter likevel å være der, bare der uten meg. Noen som ikke trenger meg mer, og som klarer seg helt fint, om ikke bedre, uten meg. Noen som kanskje har glemt meg, og som allerede tenker på noen andre.

Kanskje er det fint. For ham. Så derfor er det også fint for meg. Er det ikke?

Likevel så er det vel ikke meningen at det skal gjøre meg glad?

Jeg smiler, tar i mot kunder, lager kaffe. En travel dag på kafeen i forhold til hvor rolig januar var. Jeg glemmer, og så er det noen minutter, kanskje et par timer, der jeg føler meg som meg selv igjen.

Det er i orden, tenker jeg for meg selv. Jeg  kan ha slike dager uten å få dårlig samvittighet. Dager som denne, denne dårlige, som er like ekte som alle de gode, er noe jeg trenger for å føle enda mer og større glede når de dagene kommer.